|
Det var en konge i et land som gav en lov. Straffen for å bryte
loven var offentlig pisking. En dag kom en av kongens tjenere til ham
og fortalte at det var en som hadde brutt loven. "La vedkommende bli
pisket!" sa kongen. "Det er bare en ting til jeg må si, Deres
majestet," sa tjeneren: "Den som har brutt loven, er kongens egen mor".
Nå fikk ikke kongen det lett. Hva skulle han gjøre? Han kunne jo
ikke piske sin egen mor! Han var altfor glad i henne til det.
Men
hva ville følgene bli hvis han ikke gjorde det? Folk kunne si til ham:
"Hvorfor straffer du oss når du ikke straffet din mor? Du gjør
forskjell på folk. Du er ikke rettferdig!" Og de som sa slikt, ville ha
rett.
Det endte med at kongen gav ordre om pisking. Da den skulle
finne sted, hadde masse folk møtt frem for å se på. Men akkurat da
piskingen skulle begynne, rev kongen av seg klærne på overkroppen,
styrtet frem og tok hvert eneste piskeslag i stedet for moren.
Denne
historien har bakgrunn i virkeligheten. Den forteller om Shamil,
militær motstandsleder fra Dagestan, som kjempet mot tsar-regimets
erobring av Kaukasus på 1800-tallet. Det gikk 25 år før han
kapitulerte. Han ble ført til St. Petersburg. Derfra sendte tsaren ham
til Kaluga, en by sørvest for Moskva.
I samfunnet Shamil ledet i
Kaukasus, ble det oppdaget at en tyv hadde vært på ferde. Shamil minnet
om loven angeånde stjeling, og fastsatte en straff: Den som ble tatt
for tyveriet, skulle bøte med så og så mange piskeslag. En dag ble
tyven tatt og ført frem for Shamil for å bli dømt. Tyven var hans egen
mor.
Shamil fryktet anarki hvis ikke loven ble fulgt. Men å piske
moren var utenkelig. Shamil kjempet i tre dager og tre netter før han
kom ut av teltet sitt, etter å ha fattet en beslutning: Loven må
følges. Straffen må sones. Men han tok på seg piskeslagene for sin mor.
Gud stod overfor et lignende vanskelig valg en gang. Han hadde
gitt sine lover til mennesket, og mennesket brøt dem. Gud kunne ikke
bare si: "Vi glemmer det! Vi ser gjennom fingrene med det." Gud er
universets dommer og herre. Han må handle rettferdig. (1. Mos. 18, 25)
Derfor må han straffe synden. Hvis ikke, ville han ikke være
rettferdig, men derimot en korrupt dommer som ikke fulgte de lover han
selv hadde gitt. Resultatet ville blitt kaos i universet.
Men
Gud elsket oss mennesker altfor høyt til at han ville la oss lide
straffen for vår synd. Det ville nemlig bety evig fortapelse - borte
fra Gud. Det Gud har gjort, er noe lignende av det Shamil gjorde for
sin mor: Gud elsker oss så høyt at han kom og tok straffen selv, i
stedet for oss. Det var det Jesus gjorde da han hang på korset og døde
for oss (Rom. 3, 23-26; 2. Kor. 5, 21).
(Artikkelen er hentet fra bloggen til Øyvind Gaarder Andersen )
|
